Jeg som vanligvis deler så mye

Denne søndagen har jeg flyttet meg fra sengen til sofaen. Jeg driver å glemmer å ta smertestillende så sitter her med intense smerter og venter på at de skal funke. Hevelsen har nådd et nytt nivå og har gått nedover til leppene og jeg har blitt både gul og blå i store deler av ansiktet. Jeg gleder meg til smertene avtar uten smertestillende og hele denne rekovalsen perioden blir over. Våkne en morgen og spise mine faste knekkebrød til frokost. Jeg har allerede tatt av meg 3 kg så dette var en effektiv slankekur, men er absoulutt ikke å anbefale. 

Jeg har fått masse besøk og alle har med seg masse god mat. Skulle ønske jeg kunne spise, men matlysten er helt borte vekk. Ikke klarer jeg å gape heller, men det går fremover og blir bare bedre nå. 

Det har vært rørende å se hvor mange som bryr seg om meg. Jag har alltid vist at familien min alltid stiller opp for meg, men når man er i sen så sårbar situasjon og man er så redd for hele fremtiden så betyr det så mye. Jag har dyttet hele diagnosen bort og delte det ikke med noen fordi jeg ville ikke tenke på det. Nå innser jeg at jeg burde ha delt. Det hadde sikkert lettet hjertet mitt og ikke gitt et slikt sjokk til mine nærmeste. Jeg føler meg ordentlig ufin for å ikke ha delt tidligere. Jeg som vanligvis deler så mye. Jeg ble helt ulik meg selg når det gjaldt akkurat dette. La det på en måte i en skuff og lukket den. Jeg ville ikke at det skulle være reelt. Håpet at det skulle gå over av seg selv. 

Familien har ringt, sendt meldinger og absoulutt alle har vært innom med mat for å se til meg. Jeg er ikke noe fin å se på om dagen og jeg som er så forfengelig syns det er fælt å vise et slik ansikt til verden, men de er min nærmeste familie og vil meg bare det beste. De må ha blitt skremt de også. Utifra denne opplevelsen så har jeg lært at ingen skal måtte gå gjennom noe slikt alene. Hvis jeg noensinne skulle oppleve noe slikt igjen så kommer jeg til å dele det. De vil meg bare det beste. Det er jo det man har sine nærmeste til. Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for all støtten som har vært de siste dagene. For jeg har vært redd og lei meg.Det er godt å høre dette ordner seg. Det verste er nå over. Fokuser på å bli bra.

0

Skriv en ny kommentar